Blog

Bistand, returavtaler og internasjonale forpliktelser

Kritikken av den nye regjeringsplattformen vedrørende arbeidet med returavtaler er både prinsipp- og substansløs. La oss skille arbeidet med å trygge internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter fra en norsk polemisk debatt om innvandring og integrering.

Den nye regjeringserklæringen til Høyre/Fremskrittspartiet/Venstre-regjeringen har skapt protester på sosialistisk side og blant visse bistandsaktører allerede før regjeringen har tiltrådt. Det er særlig punktet at regjeringen skal ”bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler” for mennesker som ikke har beskyttelsesbehov i Norge, som det protesteres mot. Dette er ”dårlig bistand og dårlig returpolitikk” uttrykker Ap, SV, og Kr.f., og også deriblant Redd Barna og Kirkens Nødhjelp henger seg på kritikken.

La oss klargjøre premissene for våre internasjonale forpliktelser først:

  • Alle er tilsynelatende enig i at asylinstituttet og flyktningkonvensjonens forpliktelser skal etterleves på best mulig vis av Norge.

  • Alle er tilsynelatende enige i at slik norsk utlendingsforvaltning er organisert i dag er gjennom førstelinjeansvar hos UDI og senere evt. klagebehandling gjennom UNE og evt. vider ankebehandling til domstolene, er en profesjonell og trygg måte for Norge å ivareta våre forpliktelser under flyktningkonvensjonen og andre internasjonale instrumenter vi har ratifisert.

  • Som følge av punkt 1 og 2, bør det dermed være enighet om at individer som har fått sin søknad og evt. klager adekvat behandlet men likevel fått avslag pga. ”manglende beskyttelsesbehov,” bør returneres til opprinnelseslandet, for med det å ivareta asylinstituttets integritet (dvs. gi beskyttelse til de som har rettslig krav på dette, og ikke la asylinstituttet brukes som et instrument for økonomisk arbeidsmigrasjon, eller andre helt legitime motivasjonsgrunner sett fra de individer som søker seg til Norge).

Så lang, så vel. Neste steg i debatten dreier seg om hvordan Norge på best mulig vis kan påvirke og støtte gjennomføring av demokratisering og respekt for menneskerettigheter i våre bistandssamarbeidsland. Her er det også tilsynelatende bred politisk enighet om at Norge skal være en aktiv pådriver for å øke respekten for menneskerettigheter og staters folkerettslige forpliktelser over alt i verden. Den nye regjeringserklæringen sier at ”Målet for regjeringens utviklingspolitikk er å redde liv, bidra til økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene, og å bidra til varig fattigdomsbekjempelse.” Jeg vil tro dette er et såpass vagt formulert utsagn som dermed alle partiene på Stortinget kunne ha skrevet under på. Men både vår utenriksminister Ine Eriksen Søreide og vår påtroppende statsråd med ansvar for utviklingspolitikken Nikolai Astrup har videre uttalt støtte til en viss grad av kondisjonalitet rundt respekt for menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser i mottakerlandene. En slik posisjon er også tilsynelatende støttet av sosialistisk side, som gjentatte ganger har kritisert tidligere utenriksminister Børge Brende for å være alt for unnfallen og mangelfull av kritikk mot mottakerland som bryter menneskerettigheter.

Det er dermed også da tilsynelatende bred politisk enighet i neste premiss i debatten: Norge skal bruke vår rolle som bistandsdonor for å støtte gjennomføringen av menneskerettigheter og folkerettslige forpliktelser i mottakerland.

Men, når så disse to debattene kobles sammen (Norges internasjonale forpliktelser under flyktningkonvensjonen, og Norges rolle i å støtte gjennomføringen av internasjonale forpliktelser hos land som mottar norsk bistand), svikter det logiske premissgrunnlaget hos opposisjonen og visse norske bistandsorganisasjoner. Alle land har folkerettslige forpliktelser til å gi innreise og ivareta deres borgeres rettigheter. Dvs. hvis den norske utlendingsforvaltningen mener at en asylsøker ikke har beskyttelsesbehov, er hjemlandet forpliktet til å ivareta denne personens rettigheter og interesser. Det at Norge ønsker å styrke denne kapasiteten hos sine bistandssamarbeidsland gjennom såkalte ”returavtaler”, kan således forstå som en del av det internasjonale rettighetsarbeidet alle aktører tilsynelatende støtter opp under. Å se på dette utelukkende som ”norsk innvandringsregulerende målsettinger” eller ”norske egeninteresser”, slik for eksempel SV og Kr.f. uttaler, virker dermed lite prinsippfast. Og når Redd Barna og Kirkens Nødhjelp kritiserer regjeringens arbeid for å få mottakerland til å ivareta sine folkerettslige forpliktelser med å motta sine statsborgere gjennom en returavtale, da er dette forstått som dårlig bistand og sammenblanding med norske prioriteter. Men samtidig sier de samme aktørene at koblingen av norsk støtte til andre folkerettslige og menneskerettslige forpliktelser mottakerlandene har, er et viktig arbeid Norge skal gjøre mer av!

Denne kritikken, slik den er formulert i Bistandsaktulets sine reportasjer, må dermed forstås som polemiske innlegg i debatten rundt flyktnings- og integreringspolitikken i den norske andedammen, enn å gi et bidrag til den svært alvorlige utfordringen land har for å opprettholde flyktningkonvensjonens forpliktelser, både i nord og i sør. Både politiske partier og norske NGOer bør således la vær å unødvendig politisere disse utfordringene, da dette undergraver tilliten og respekten vi har både for norsk utlendingsforvaltning, og Norges internasjonale forpliktelser.

Til slutt; ja man kan selvfølgelig være kritisk til utarbeidelse av returavtaler. Men da bør denne kritikken forankres i substansutfordringer slike returavtaler reiser. Hvis man tror at personer som har fått avslag likevel kan være utsatt for overgrep ved retur til hjemlandet, så må man kritisere saks- og klagebehandlingen i Norge som inadekvat, da dette er elementer både UDI, UNE og domstolene skal ta med i betraktningen ved vurderingen av sakskomplekset. Man kan også rette søkelys mot om opprinnelseslandene har et adekvat nok mottakerapparat for hjemsendte personer med avslag på sin søknad, og hva Norge evt. må gjøre får å bygge kapasitet på mottakerenden eller ha som garantier for adekvat mottakelse før man igangsetter en returavtale. Videre, på et mer moralpolitisk nivå, så kan man diskutere om det er visse land som har så dårlig generell menneskerettighetsbeskyttelse av sine borgere i utgangspunktet at Norge ut i fra et etisk og politisk anstendighetssynspunkt, ikke skal ha samtaler og inngå avtaler med slike regimer uansett premiss. Det kan være en interessant debatt, som jeg mer enn gjerne ønsker velkommen.

Økt investeringsrisiko i Tanzania

Forkortet versjon publisert som kronikk i Dagens Næringsliv, 26.10.17

Kjetil Tronvoll, Direktør, Oslo Analytica rådgivingsselskap / Professor, Bjørknes Høyskole

Kristoffer Lie Holm, uavhengig konsulent / tidl. Commercial Manager, Helium One, Tanzania

 

Nyheter om politikk og rammevilkår for utenlandske investeringer i Tanzania får liten dekning i norsk næringslivspresse. Dette er underlig, da store norske bedrifter som Yara og Statoil har betydelige investeringer i landet.

Ett unntak er i Bistandsaktuelt.no (16.10.2017) hvor artikkelforfatterne under tittelen «Uro blant investorer i Tanzania» tegner et dystert bilde av det generelle investeringsmiljøet i landet. De retter særlig søkelyset mot ny skattelovgivning og regulering av utvinningsindustrien, hvor Statoil posisjonerer seg til å bli en av de største aktørene. Svært alarmerende uttalelser fra Aliko Dangote, Afrikas rikeste mann og sentral investor, brukes for å underbygge et narrativ om at Tanzanias næringslivspolitikk er på feil spor.

Den dystre oppfatningen synes ikke å deles av alle investorer som har Afrika på radaren. I august i år startet TOTAL arbeidet med å bygge verdens lengste elektrisk oppvarmede oljerørledning fra Uganda til den tanzanianske havnebyen Tanga. Samtidig ønsker internasjonale selskaper å investere 10 milliarder dollar i Bagamoyo, en annen tanzaniansk havneby, for å utvikle den til Øst-Afrikas ledende havn. Hva er det som gjør at investorene i disse store prosjektene ikke synes å vektlegge den seneste tids uro i utvinningsindustrien i sine investeringsanalyser, men likevel har tro på Tanzania som et investeringscase?

Tanzania har med sin politiske stabilitet, naturressurser og geografisk posisjon lenge vært et attraktivt land for internasjonale selskaper som ønsker å etablere seg i Afrika – det vil det også være i fremtiden. Men en grundig forståelse for det politiske landskapet, hvordan tanzaniansk byråkrati fungerer og landets internasjonale relasjoner er viktig for å lykkes i Tanzania.

Representanter for de største etablerte investorene har f.eks. uttrykt stor overraskelse over at Presidentens ord eller regjeringens beslutninger ikke nødvendigvis blir oppfulgt med handling. Tanzanias svært komplekse, desentraliserte, og til dels korrumperte styringsmodell, hvor regionale og lokale beslutningsnivåer skal prosessere og akseptere sentralmaktens politikk, medfører store forsinkelser og omkamper av presumptivt besluttet politikk. Regjeringspartiet CCM, som har sittet ved makten siden frigjøringen i 1961, er sammenvevd med statsstrukturene, noe som i dagens flerpartisystem skaper komplekse, uoversiktlige, og uansvarliggjorte maktrelasjoner.

Dagens President John Magufuli kom til makten i 2015 med en klar politisk opprydningsagenda, under slagordet «Arbeid nå!» (Hapa kazi tu!). Han vil renske ut et korrupt og slapt byråkrati, som har sluntret unna jobben i årtier og inngått dårlige og tvilsomme avtaler med internasjonale investorer, særlig i den profitable utvinningsindustrien. Fokuset for Presidenten har hittil vært å granske gruvesektoren, deriblant ved å revidere tidligere skatteoppgjør. Symbolsaken – og for mange skrekkeksempelet – har blitt reist mot Acacia Mining, et selskap oppført på London-børsen, som fikk en regning for etterbetaling av unngått skatt og avgifter, med påløpte renter, på 190 milliarder dollar! De fleste kommentatorer er enige om at kravet mot Acacia var urimelig og umulig for selskapet å innfri – og har medført en total omorganisering av selskapets virksomhet i landet, inkludert  nedleggelse av en gruve. Morselskapet Barrick Gold kom imidlertid til enighet med myndighetene denne uken hvor de gikk med på å gi tanzanianske myndigheter 16% eierandel i Acacia, 50% av topplinjen samt en engangsutbetaling på 300 millioner dollar mot at tanzanianske myndigheter oppgav skattekravet mot selskapet. Det gjenstår å se om avtalen blir godkjent av Acacias aksjonærer.

Acacia-tilfellet bør nok tolkes som en populistisk symbolsak, og ikke som en ukritisk strategi for å tappe internasjonale selskaper i Tanzania for all deres kapital. Det er en klar vekker om at myndighetene, i hvert fall Presidenten, ikke lenger vil tolerere tidligere praksis hvor avtaler ble gjort på bakrommet og med millioner av dollar under bordet, og hvor den tanzanianske staten satt igjen med smuler. Derfor er også ny lovgivning nylig på plass som gjør det mulig for regjeringen å reforhandle alle produksjonsavtaler for utvinningssektoren. Den mye omdiskuterte addendumet av 2012 til PSA-avtalen Statoil har med Tanzania, kan således også bli reforhandlet. Når avtalen ble lekket i 2014 skapte dette stor omtale i landet, og sentrale politikere påstod at Tanzania ville tape opp til 1 milliard dollar årlig og at Statoil hadde lurt dem. Statoil forsvarer seg med at avtalen legger til grunn en profittdeling som er lik tilsvarende avtaler i andre land.

Vil President Magufulis politikk være ødeleggende for Tanzania som et investeringscase? Alle seriøse internasjonale selskaper bør se det som en fordel å få etablert et mer ansvarliggjort, forutsigbart og transparent rammeverk som vil være stabilt og bærekraftig for landet. Alle vil nok også støtte opprenskingen av et korrupt byråkrati. Hvis dette er trenden som fortsetter, så er det liten grunn til bekymring. Men, President Magufuli har også signalisert mulig renasjonalisering av landressurser, og andre reguleringstiltak, som det er skjellig grunn til å følge nøye med på.

Med sin «opprensingspolitkk» har Presidenten skapt seg mange fiender, og få venner. Han har gitt tusener av partikadre og statsansatte sparken, kuttet radikalt i frynsegoder, nedlagt forbud mot utenlandsreiser og kurs/seminarer på flotte hoteller for statsansatte. Samtidig har han tatt opp kampen mot gamle politiske eliter i partiet, karakteriserer privat sektor som til dels ødeleggende for landet, begrenser sivilsamfunnet, og nedlagt forbud mot politiske forsamlinger utenom valgtider. Dette skaper motkrefter i det tanzanianske samfunn som vil være utfordrende for President Magufuli å takle i valgkampen i 2020. Om han får tid til å gjennomføre sin reformagenda før dette, gjenstår å se. Uansett, et samlet tanzaniansk politisk lederskap ønsker å prioritere investeringer og industrialisering for økt nasjonal inntekt og skattlegging, og med det en utfasing av bistanden. Dermed vil Tanzania fortsatt være et businesscase det er verdt å merke seg.


Oslo Analytica offers training, analysis, and policy advice to various multilateral and bilateral agencies, MFAs, and other public / governmental entities. Assignments may be used for internal consumption only, or are part of a public developmental endavour.


 Oslo Analytica undertakes policy and context analysis, risk assessments, CSR work and other operational assignments for private businesses and multinational companies. In such work Oslo Analytica operates under a ‘company-client’ confidential relationship, if not otherwise is desired by the client.


African children

Oslo Analytica assists international NGOs and civil society organization with analysis, policy advice, and operational work to enhance their development efforts in local communities across the Horn and Eastern Africa.


Post One

Welcome to WP Theme

Integer posuere erat a ante venenatis dapibus posuere velit aliquet. Aenean lacinia bibendum nulla sed consectetur. Etiam porta sem malesuada magna mollis euismod.

Read More


Oslo Analytica

Oslo Analytica offers bespoke analysis and programming to governmental and multilateral agencies, NGOs and the private sector.

Services offered include research, teaching/training, policy analysis, and process support, within areas of political development, conflict and reconciliation, risk assessments, democracy and governance, human rights, rule of law, and gender.

Oslo Analytica is organized as a policy research and consultancy subsidiary of Bjørknes University College.